Prisbelønnet som ung gründer skal gi bort pengene sine

– Jeg mener kulturminister Trond Giske burde fengsles, freser Einar Øgrey Brandsdal (31). Jeg mener både han og Røde Kors er ansvarlige for at mange spillegale tar livet sitt hvert år.
En halvtime før har den unge gründeren sjarmert ordførerne i Vest-Agder, og rukket hjemom for å hilse på sin ettårige datter.

I løpet av få år har han bygget opp selskapet sitt, netthandelen.no, fra konkursens rand til en suksessbedrift som gjør at han er god for 300 millioner kroner.

Han auksjonerer bort biler, sokker, nesehårtrimmer, flatskjermer. You name it – Einar selger det meste.

Han beholder ikke alle millionene selv, men deler med dem som kommer og spør.

Veien frem til suksessen har vært lang og litt for spennende. Einar begynte sitt voksne liv med å forsøke å ta sitt liv, for ti år siden.

– Mitt sterke engasjement mot spilleautomater, skyldes at jeg selv har følt det på kroppen. Jeg ble spillegal, forteller han.

– Det begynte med kroneautomater. Men så kom admiral-automatene, som gjorde at du kunne vinne ti tusen kroner. Jeg ble hektet.

Jeg brukte alle pengene mine på automater og poker. Du tror du er så dyktig at du kan vinne over automaten, selv om du vet at du for hver hundrelapp du bruker, vet at du bare får 85 igjen.

En kveld for ti år siden, gikk det galt.

– Vi var på Sørlandet Bowling i Sørlandsparken og spilte på automatene. Det gikk riktig ille og jeg tapte masse penger.

Jeg har aldri vært deprimert før, men da jeg kjørte hjem den kvelden, ville jeg ikke leve mer. Jeg dro hjem og svelget alle pillene jeg kom over, sier han.

Men på kanten mellom livet og døden var viljen til å leve større enn ønsket om å dø: Han ringte sin stebror. Som ringte ambulanse. Einar ble pumpet og reddet.

– Siden har jeg ikke spilt på automater. Jeg har tatt med meg gamblingen over i jobben i stedet, sier han og ler.

Bedriftsleder er han blitt, uten utdannelse. Det gikk dårlig på skolen. Han likte det sosiale og var leder av kristenrussen i Kristiansand. Men han strøk til eksamen og måtte ta opp igjen norsk for å få sin examen artium.

Bestefaren ble redningen. Det skulle han også bli senere.

Einar Øgrey senior har i alle år drevet flere virksomheter i Kristiansand, blant annet et stort verft og en skjellsandfabrikk.

– Han ga meg ansvaret for skjellsandfabrikken da jeg var 19 år. Vi produserer skjellsand som brukes til kalking av vassdrag. Det var en god start, sier Lille-Einar.

Vi sitter på kontoret hans utenfor Kristiansand. Ryddig kontor. Han har fire dataskjermer ved side av hverandre på pulten.

Vi synker ned i dype vinrøde Chesterfield-stoler. Netthandelen.no holder til i to bygninger i Søgne. Men nå er plassen igjen blitt for liten.

Einar er i ferd med å bygge et gigantanlegg på 13 000 kvadratmeter i Songdalen, ti minutter fra Kristiansand sentrum.

– Vi har vokst og vokst og flyttet ni ganger. Hver gang har vi trodd at vi har bygd stort nok. Jeg håper vi slipper å flytte mer nå, sier han.

Einar vokste opp i en seksbarnsfamilie i Vågsbygd utenfor Kristiansand. Fem gutter og lillesøster. Han er nest eldst.

– Jeg hadde en fantastisk oppvekst, med flotte foreldre og søsken.

Men lykken varer sjelden evig.

– En dag ropte mor med en helt ny stemme; «Alle opp i stua, vi har noe å fortelle». Jeg skjønte at noe var på ferde og spurte: «Skal dere skilles?»

Det skulle de.

– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg spurte, fordi vi ikke hadde opplevd at det var noe i veien i forholdet mellom mor og far. Men de mente det var best å gå fra hverandre.

– Det var en «lykkelig skilsmisse». De har fortsatt et godt forhold og er reetablert. Nå har jeg i tillegg til fem søsken, fire stesøsken og en halvbror. Vi har kjempekjemi og jeg foretrekker ofte en kveld med mine søsken fremfor vennesamling.

Vi forlater kontoret for å haste inn til Hotell Norge, hvor han er gitt ti minutter for å fortelle om sin bedrifts behov. Salen er full av ordførere og andre representanter fra agderfylkene. Dress og slips.

Einar kommer slentrende i olabukse og hip skjorte.

Han bruker bare tre av de ti minuttene og fastslår at nøkkelen til å få bedrifter er at kommunene stiller med byggeklare tomter.

Salen klapper. Han er annerledes.

Han får en gave som han sier han vil auksjonere bort. Salen ler.

Så går han. Dressene fortsetter diskusjonen.

Vi farter en tur innom familiehjemmet. Han og kona har bygd et ti millioners hus nede ved sjøkanten på Andøya, med utsikt inn til Kristiansand sentrum.

Deler av auksjonspengene er investert her.

– Hva var det jeg sa; jeg sa at hun satt ute og solte seg.

Våren er kommet til det blide sørland og kona Mette (32) har tatt med seg babycallen ut i solveggen.

Det skriker i babycallen. Vesle Bertine er våken. Hun har akkurat lært å gå, og kommer stabbene med armene strakt frem mot pappa. Familielykke.

Hun var veldig ønsket da hun kom til verden.

De slet i mange år med å få barn.

– Vi greide det ikke. Vi brukte også veldig mange prøverørsforsøk, men til slutt gikk det bra. Vi er veldig takknemlige for at vi har en så raus stat som har stilt opp. Prøverørsforsøkene har kostet Staten svært mye penger. Vi er veldig glade for å leve i et land hvor Staten hjelper innbyggerne på denne måten, sier Einar.

Vi står i designkjøkkenet og ser ned på bryggen, hvor de sammen med naboene skal bygge en stor sandstrand. En 27 fot Cormat-båt er innkjøpt, ute står en fet motorsykkel.

De har store biler, BMW og Mercedes, og ny fem millioners laftehytte på Hovden.

Einar vil ikke prate om egen rikdom, men fastslår at han ikke akter å bli noen høyt profilert riking som bader i egne penger.

Han er personlig kristen og forsiktig.

– Ja, det er jeg. Jeg har respekt for penger og vil ikke ta av. Jeg ber mye, og gir en tiendedel av hva jeg tjener tilbake.

– Betyr det at du skal dele en tiendedel av formuen med andre?

– Ja. Daglig banker minst to-tre på min kontordør og lurer på om de kan få penger til et eller annet godt formål. Jeg gir og vil fortsette med det.

Men alle besøkene fra folk som vil ha penger begynner å ta så mye tid, at han har bestemt seg for å organisere pengegavene. På nettet – selvfølgelig.

– Jeg vil opprette et eget nettsted hvor folk kan søke om å få penger. Det vil gjøre det lettere for alle, sier han.

Det norske folk inviteres til å søke.

Mette er hudpleier, men for tiden hjemme med hjerteknuseren. Hun ser mer til sin mann nå enn før.

– Etter at Bertine ble født, har han vært mye mer hjemme. Mens han før jobbet fra tidlig morgen til sen kveld, er arbeidsdagen nå mye kortere. Det setter jeg pris på, sier hun.

– Det er naturlig, sier han.

– Samtidig er det mye lettere nå, fordi jeg har ansatt så dyktige folk som gjør at driften i stor grad går uten at jeg er til stede hele tiden.

Slik har det ikke alltid vært. Som alle andre gründere har Einar slitt i mange år.

Etter et par år som skjellsandsjef, opprettet han som 21-åring Euronor A / S i 1997, sammen med en kamerat. Det tok av da de kjøpte 10 000 datakjæledyr, såkalte Tamagotchi. De var ikke nettbaserte, men grossister.

Salget stagnerte og det ble full stopp. Kameraten ga seg, og Einar fortsatte alene.

I 1999 surfet han på domenenavn og opprettet netthandelen.no, sammen med en ny kamerat.

Men netthandel var bare i støpeskjeen, og de slet. En investorgruppe kom inn. De fikk ikke opp trafikk, og Einar begynte å selge varer på nettstedet qxl.no, som var mye større.

Det var en strategi som medinvestorene ikke ville være med på.

De ble kjøpt ut og Einar satset alt han hadde. Alene. Og: Bestefar lånte ham én million.

Han gjorde alt fra fakturering, pakking, innkjøp, regnskap.

– Jeg stolte bare på meg selv. I 2001 ble lillebroren min, Even, med. Det hjalp, forteller han.

Gjennombruddet kom etter en tabbe.

Auksjonene på den tiden varte i opp til en uke før en fikk tilslaget.

– Ved en feil ble en vare lagt ut til salg med avgjørelse i løpet av en time. Den gikk til samme pris som varer som lå ute en dag.

– Jeg oppdaget at jeg kunne selge to produkter på to timer, i stedet for på to dager. De var litt av en aha-opplevelse. Da tok det av, sier han.

I dag er han eneeier og har opp mot 60 000 kunder daglig inne på sitt nettsted. Derfor er lagerbehovet stort.

I dag sendes varene med Posten og Tollpost.

– Det gir høye fraktutgifter, så vi planlegger å åpne egne mottak i de store byene som gjør at folk kan komme og hente varene uten å betale frakt.

Hvilke produkter som lykkes, er det evige spørsmålet.

– Joggesko i størrelse 43 er en vinner fordi den treffer bredt blant menn. Fotballsko er smalere og mye vanskeligere å selge, sier han.

– Vi tjener på 75 prosent av auksjonene og taper på 25 prosent.

Han har bommet kraftig.

– Vi fikk en hel haug med høreapparater svært billig. Men vi glemte at det ikke er så mange eldre på nett. Vi ble likevel kvitt dem, til en krone. De tapte vi penger på, men vi ble kvitt dem.

Vi er tilbake i lokalene til netthandelen.no. Det er lunsjtid. Makrell i tomat på knekkebrød i kantinen med de andre ansatte.

Vi treffer på bestefar. En stolt mann som har brakt gründerblodet videre fra Einar (78) til Lille-Einar.

Slik bedømmer han hvorfor junior har lykkes:

– Han ser ut til å ha en evne til å bedømme situasjoner nokså riktig. Det viktige er å kunne avgjøre om et prosjekt eller kjøp er riktig. Han har tålig god dømmekraft, sier bestefaren.

– Og så har han godt humor og er vennlig med sine omgivelser. Det må en sjef alltid være. Vaskekona er like viktig som sjefen, selv om de har ulike roller, sier bestefar.

LO har Lille-Einar ikke noe forhold til. De likte dårlig en av bonusene han innførte:

De ansatte er ikke organisert og fikk tilbud om en prestasjonsbonus og en sykebonus, hvor de fikk 15 000 kroner hvis de ikke var syke i ett år.

– De ansatte synes sykebonusen var bra, sier han.

Men den ble kraftig kritisert og er nå avviklet.

Før sykebonusen var fraværet på tre prosent, det sank til to og økte igjen til fem etter at den ble fjernet.

– De ansatte kom etter hvert til at bonusene sto i veien for trivselen på jobben. Da fjernet vi dem, sier han.

– Jeg har to lærersetninger, sier Lille-Einar:

– Du treffer alltid en mann igjen: Du må være høflig, for neste gang er det han som tar beslutningen som er avgjørende for deg.

– Den andre er alltid å snakke sant. Du trenger ikke si alt, men det må alltid være sant. Det kommer alltid for en dag, hvis du forsøker å lure.

Auksjonslivet består av forhandlinger. Einar har nå til enhver tid fire mennesker rundt omkring i verden som kjøper varer de skal auksjonere bort.

– Prisforhandlinger er viktig. Jeg lever etter følgende forhandlingsmotto; begge parter skal være fornøyde. Det er ingen vits å tyne og tyne og presse noen til gråten. Da er det ingen som vil handle med deg siden.

Han har gode råd til alle som vil forsøke seg selv:

– Den første tiden slapp jeg ingen til. Jeg mente sterkt at «ingen er så god som meg». Jeg hadde problemer med å ansette folk og å stole på dem. Jeg ansatte venner og hyrte inn folk på lav lønn. Det er feil, sier Einar.

– Du må slippe andre til. Nå er situasjonen den at jeg bare er ute etter de beste, og vet at jeg må betale for å få dem.